Enkelte tror kanskje at det er alt det praktiske i hverdagen, som å for eksempel bytte insulinpod hver tredje dag, å beregne insulindoser til hvert måltid og å holde øye med blodsukkeret døgnet rundt. Men personlig synes jeg det mest plagsomme er å oppleve lave blodsukkerverdier. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles for en frisk person som aldri har opplevd det. Rett etter at jeg ble syk, fortalte diabeteslegen min at det en vanlig frisk person opplever når han/hun blir lav på energi, det vil si blir skjelven og trenger å få i seg mat, er bare en tiendedel av hva jeg opplever når jeg ligger lavt i blodsukker.

Når jeg blir lav og opplever hypoglykemi, kan jeg føle meg skikkelig dårlig. Alle opplever dette forskjellig, og selv mine symptomer har forandret seg over tid. Nå for tiden blir jeg ofte helt kraftløs og svak i hele kroppen, jeg blir skjelven og jeg kan bli utrolig varm og begynne å svette veldig mye. Jeg kan bli ør og det kan mørkne i hodet mitt. Jeg blir ofte veldig sentenkt, og jeg greier ikke helt å trekke riktige konklusjoner. Jeg kan forstå noe, men jeg kan ikke koble det videre. Derfor kan handlingene mine oppfattes som veldig rare. Jeg kjenner meg også ofte helt hjelpeløs og blir ofte lei meg, jeg kan begynne å gråte uten at det egentlig er noen grunn for det, men jeg kan også bli irritert og virke litt aggressiv. Iblant blir jeg veldig sulten og kan ha lett for å begynne å spise svært mye, bare fordi det ikke er noe som sier stopp, hverken i hode eller sultfølelse. Jeg kan også bli urolig og begynne å gruble over småting. Hvis jeg ligger lavt i blodsukker om natten, har jeg vanskelig for å falle til ro og sovne, det er fordi adrenalin frisettes når hjernen oppfatter situasjonen som truende. Men samtidig som hjernen går i høygir, og jeg ikke kan slappe av, så er kroppen forferdelig sliten. Om dagen kan adrenalinet i stedet føre til at jeg velger å flykte («fight or flight-reaksjon»). For eksempel låste jeg meg en gang inne på toalettet på skolen for å få være i fred. Det er lett å gjøre slike ting i stedet for å be om hjelp, ettersom hjernen ikke helt greier å trekke riktige konklusjoner.

Alt kan gå veldig raskt, i det ene sekundet kan jeg ha det fint og i det neste bli veldig dårlig. Det er nettopp derfor det kan oppleves som litt ubehagelig sett utenfra. Det er viktig at de man har rundt seg, vet hvordan de skal reagere og handle. Det finnes også symptomer som man kan holde øye med utenfra. For eksempel kan pupillene i øynene mine bli større, jeg kan begynne å bable eller prate usammenhengende, jeg kan ha raske humørsvingninger, jeg kan begynne å gispe eller bli blek. Ved lavt blodsukker er det viktig at jeg får i meg noe søtt raskt, for eksempel dekstrose, søt saft eller lignende. Hvis det går så langt at jeg mister bevisstheten og får kramper, blir jeg takknemlig om du legger meg i stabilt sideleie. Hvis jeg ikke har glukagonsprøyte eller glukagon-nesespray med meg, må du ringe 113. 

Jeg har mistet bevisstheten og fått kramper flere ganger, men det er mange år siden nå. Jeg har ikke vært bevisstløs siden jeg begynte å bruke kontinuerlig glukosemåler (CGM). Med CGM kan jeg følge blodsukkeret enkelt på mobilen, se hvilken retning det er på vei, og motvirke lave blodsukkerverdier før det har gått for langt. I starten, de første årene etter at jeg fikk sykdommen, svingte blodsukkeret mitt veldig raskt, og iblant rakk vi ikke å reagere før det var for sent. Og det til tross for 20 stikk i fingeren per døgn. Jeg har ikke så mange minner fra de gangene jeg har fått krampe, men det jeg husker, er at det har gått veldig raskt. Jeg kunne sitte oppreist og virke helt normal, og så kunne jeg noen sekunder senere falle sammen og få kramper. Det er som et svart hull, når jeg våkner opp igjen husker jeg nesten ingenting i det hele tatt. Én gang husker jeg likevel at jeg hallusinerte. Da så jeg en haug med små fargerike menn uten føtter som krøp rundt i mammas ansikt.

Etter en hypoglykemi kan jeg fremdeles kjenne meg lav og kraftløs en stund etterpå, selv om blodsukkeret mitt er fint igjen. Det er dessuten en større risiko for å få flere lave blodsukkerverdier samme dag. Det henger sammen med at de motregulerende hormonene ikke fungerer optimalt, og at leveren kan være tom for sukker etter en lav blodsukkerverdi. Det er ikke uvanlig at det skjer med meg (det går så raskt at jeg ikke rekker å parere, selv om jeg har CGM). Det er veldig plagsomt, og etter en slik dag kan kroppen min være helt utslitt.
 

Mamma ba meg lage en tegning noen timer etter at jeg hadde hatt kramper og hallusinert første gang (juni 2010). Hun mente det kunne være en måte jeg kunne bearbeide det som hadde hendt på.

Bildetekst: 
Bildet publiseres med tillatelse fra Novo Nordisk, som ikke har undersøkt eller tar noe ansvar for innholdet i innlegget.

DIA.NO.177-01-JUN2023