Insulinets historie i korthet

Diabetes har en lang historie

Sykdommen som vi kaller diabetes mellitus, har vært kjent i tusenvis av år.  Det var den greske legen og filosofen Aretaios som (trolig på 200-tallet e.Kr.) beskrev den og gav den navnet diabetes. Det greske ordet diabetes betyr  "å gå gjennom", og beskriver de store urinmengdene som er forbundet med sykdommen. Legen Thomas Willis la på 1600-tallet til "mellitus", etter det latinske ordet for honning, som gjenspeilte at urinen smakte søtt. På denne tiden hadde man altså god kjennskap til selve sykdommen, men man hadde ingen anelse om årsaker eller hvordan den skulle behandles. På slutten av 1800-tallet begynte man å nærme seg noen av svarene på gåten. Da oppdaget man at forsøksdyr som hadde fått bukspyttkjertelen fjernet, utviklet diabeteslignende symptomer. Det var tydelig at diabetes hadde en sammenheng med bukspyttkjertelen.

I 1910 presenterte Sharpey-Schafer teorien om at personer med diabetes mangler et hormon som produseres i bukspyttkjertelen, og han kalte det insulin (etter Insulae Langerhanii, de langerhanske øyer, som er en struktur i bukspyttkjertelen). Man visste imidlertid ennå ikke sikkert om dette hormonet virkelig fantes.

Frederick Banting and Charles Best

Den revolusjonerende oppdagelsen av insulin

Rundt 1920 lyktes det Paulescu å isolere insulin, og dermed endelig bevise at hormonet virkelig eksisterte. En kanadisk lege, Frederick Banting, gjorde laboratorieforsøk der hunder med diabetes ble bedre dersom de fikk ekstrakt fra bukspyttkjertler fra friske hunder. Det viste at diabetes kan behandles med insulin, og han utviklet deretter metoder for å trekke ut insulin fra kveg.

Nå var man på sporet av en behandling som virket, og i Toronto den 11. januar 1922 fikk en gutt på 14 år med diabetes verdens første insulinsprøyte.

Banting ville at hans oppdagelser skulle komme alle til gode, og derfor nektet han å selge patentene sine på ekstraheringsprosessen for kommersielle formål. I 1923 ble han tildelt nobelprisen for oppdagelsene sine, og for sin innsats mot diabetes.

Insulinkvaliteten – nøkkelen til effektiv diabetesbehandling

I begynnelsen ble insulinet utvunnet fra bukspyttkjertler hos dyr, og på 1900-tallet utviklet man prosessene til å kunne utvinne så mye insulin som mulig. Da man hadde lyktes med dette, kunne man i stedet konsentrere seg om kvaliteten på insulinet, og prøve å gjøre det mer effektivt.

I 1936 fikk Hagedorn den geniale ideen å kombinere insulin med proteinet protamin og sink. Dette molekylkomplekset ble et langtidsvirkende insulin, og det ble tatt i bruk i diabetesbehandlingen på 1950-tallet.

1955 ble en viktig milepæl i insulinhistorien da Frederick Sanger klarte å identifisere hvordan insulinmolekylet var oppbygd. Dette var forutsetningen for å kunne produsere syntetisk insulin, og på 1960-tallet ble det utviklet metoder for å gjøre dette.

Selv om tilgangen på insulin var stadig økende, og kvaliteten var forbedret, ville man også forbedre absorpsjonen av insulinet slik at det tilsvarte kroppens eget  insulin.

Ved hjelp av genteknologi lyktes det på 1970-tallet å produsere "menneskelig" insulin fra gjærsopp og bakterier. Slikt "menneskelig" syntetisk insulin ble tilgjengelig for diabetesbehandling i 1982, og på 1980- og 1990-tallet ble også middels- og hurtigvirkende insulinanaloger utviklet ved hjelp av genteknologi.

Revolusjon og evolusjon

Det er ikke bare selve insulinet som er blitt utviklet i løpet av det siste århundret. Også metodene for å tilføre insulinet til kroppen er en del av diabetesbehandlingen, og nye metoder som forenkler livet for personer med type 1-diabetes kan også oppleves som revolusjonerende.

I begynnelsen var vanlige sprøyter det eneste alternativet for å få insulin. Den manuelle håndteringen og de grove sprøytene og nålene, tillot ikke særlig nøyaktig dosering. I takt med at insulinkvaliteten ble forbedret måtte man også finne nye metoder for å kunne dosere med større nøyaktighet – og med mindre ubehag for pasienten.

På 1960-tallet ble den første insulinpumpen utviklet. På 1970-tallet ble denne kombinert med kontinuerlig subkutan infusjon av insulin, og etter hvert også med kontinuerlig måling av blodsukkeret.

I 1983 ble insulinpennen lansert. Det er en liten, smidig og diskret penn, som gjør det mulig å ta insulin i nøyaktige doser og med mindre ubehag.

I dag gjør forskning og teknologi store fremskritt, og det er forhåpninger om å kunne utvikle effektivt insulin i tablettform. Samtidig blir insulinpumper og glukosemålere utviklet til stadig mindre og mer avanserte høyteknologiske hjelpemidler, som gir brukerne større frihet, økt trygghet og høyere livskvalitet.

DIA.NO.073-001-MAR2021-A