Hvordan diagnostiseres type 2-diabetes?

Ved type 2-diabetes fungerer ikke kroppens insulinproduksjon som den skal. Dette skyldes enten at det ikke produseres tilstrekkelig med insulin til at cellene kan ta opp glukose fra blodet, eller at insulinet som produseres ikke er effektivt nok. Uansett årsak medfører dette et kronisk forhøyet blodsukkernivå. Dersom tilstanden ikke behandles, kan det på sikt gi alvorlige følger som for eksempel hjerte-/karproblemer, nyresvikt og øyeskader. Hvis man derimot kan begynne behandling tidlig, er det store muligheter for å forhindre eller forsinke alvorlige komplikasjoner. Derfor er det så viktig å diagnostisere type 2-diabetes så tidlig som mulig.

Screening for type 2-diabetes er viktig

Screeningen består av en enkelt blodprøve, og siden type 2-diabetes ofte utvikler seg over lang tid uten at man merker det, tar man blodprøven selv om man ikke har noen symptomer.

Noen har høyere risiko for å utvikle type 2-diabetes. Dersom minst to av følgende risikofaktorer passer, bør man overveie årlig screening, uansett alder.

• Overvekt eller fedme
• Tar antipsykotiske legemidler
• Mye stillesitting
• Type 2-diabetes i familien eller har tidligere hatt svangerskapsdiabetes 
• Hjertesykdom
• Høye kolesterol- eller triglyseridnivåer
• Søvnforstyrrelser
• Høyt blodtrykk

Dersom man kan påvise type 2-diabetes tidlig, er mulighetene gode til å begrense de skadelige virkningene bare ved å legge om til en sunnere livsstil, kanskje i kombinasjon med legemiddelbehandling.

Blodprøve for å diagnostisere type 2-diabetes

Type 2-diabetes diagnostiseres ved en enkelt blodprøve som vanligvis tas på fastende mage.

Dersom den første blodprøven indikerer diabetes, tas det en ny blodprøve, oftest i løpet av 14 dager, for å bekrefte diagnosen.

Fastende blodsukkertest

Ved en fastende blodglukosetest tar man en blodprøve etter å ha fastet de siste 12 timene. Dersom blodsukkernivået er høyt også på fastende mage, tyder det på type 2-diabetes.

Tilfeldig blodsukkertest

Ved en tilfeldig blodsukkertest tas blodprøven når som helst på dagen, uten hensyn til når man sist spiste. Dette pleier å bli fulgt opp av andre blodglukosetester for å fastsette diagnosen.

HbA1c-test (langtidsblodsukker)

Glukose binder seg til hemoglobin A (HbA) og danner glysert hemoglobin (HbA1c). Jo mer glukose som finnes i blodet, desto mer HbA1c blir dannet. HbA1c-testen måler hvor mye sukker som er bundet til kroppens hemoglobin. Da levetiden for HbA1c er ca. 120 dager, gir testen et mål på blodsukkernivået i løpet av de siste 2-3 månedene. Derfor kalles denne testen også for langtidsblodsukker.

Oral glukosetoleransetest (OGTT)

En oral glukosetoleransetest foretas etter at man har fastet i 8 til 12 timer. Man drikker 75 gram sukker i en oppløsning, såkalt glukosebelastning, og tar en blodprøve. Deretter tas det en ny blodprøve etter to  timer. Hvis den siste blodprøven viser høyere blodglukosenivå enn normalt, går man videre og undersøker om det kan være diabetes.

C-peptid-test:

C-peptid er et biprodukt av kroppens egen insulinproduksjon. C-peptidnivået er ofte høyere når type 2-diabetes bryter ut, og reduseres deretter når sykdommen utvikler seg. Ved å måle forekomsten av C-peptid får man et mål på insulinproduksjonen, og kan også se hvor langt fremskredet sykdommen er.