Fredag 12. august satte jeg meg på flyet og fløy over Atlanteren. Reisen min på Wingate University i USA begynte. Meningen er at jeg skal studere på college her i fire år, og trene og konkurrere med et triatlonlag på skolen.

Helgen før jeg reiste til USA var jeg litt skral. Jeg følte meg trøtt, var litt snufsete og hadde litt tørr hals og hoste. Jeg tok det rolig med treningen et par dager og begynte å føle meg bedre. Da jeg kom fram til USA og begynte å trene der, syntes jeg at kroppen kjentes som vanlig igjen, og jeg tenkte «så bra at jeg ikke ble ordentlig syk».

For sikkerhets skyld måtte alle internasjonale studenter gå til Health Center 3–5 dager etter ankomst for å ta en covid-test. Jeg gikk dit på mandagen og testet positivt. Da sendte de meg en uke i isolasjon. Jeg følte meg bra, så antakelig var det covid jeg hadde helgen før jeg reiste, men som fremdeles viste positivt på testen. Den første uken min i USA måtte jeg altså tilbringe på egen hånd i karantene. Jeg bodde litt utenfor selve campus, på et rom på et stengt hotell. De kom med mat tre ganger om dagen til meg. Heldigvis var det et lite svømmebasseng på baksiden som jeg tilbrakte mye tid ved, og svømte litt gjorde jeg også. Jeg tok med meg sykkelen og fikk en sykkelrulle dit, slik at jeg kunne sykle på rommet også.

Jeg vet om en del andre som har hatt behov for ganske mye insulin når de har vært syke med covid. Jeg kan derimot ikke se noen større forskjell på insulinbehovet mitt. Den samme uken som jeg var litt skral før jeg reiste, gikk jeg på en sterk kortisonkur mot kronisk bihulebetennelse, og det økte selvsagt insulinbehovet. Men det var et ganske tydelig mønster der insulinbehovet nådde toppen om ettermiddagen, 6–12 timer etter inntaket av kortison. Men covid virker ulikt på alle, og jeg hadde veldig milde symptomer, dermed påvirket det kanskje heller ikke insulinbehovet mitt så mye.

DIA.NO.177-01-JUN2023