Det er mer vrient å få til blodsukkeret på konkurransedager.
Å lykkes med å dosere rett mengde insulin og ligge i optimal blodsukkerbalanse er alltid en utfordring, men på konkurransedager er det enda mer vrient. Det er lett at blodsukkeret svinger mer opp og ned og at det blir høyt på grunn av stresshormoner som for eksempel adrenalin.
Da jeg var yngre var jeg konkurransesvømmer og det var konkurranser nesten annenhver helg i sesongen. Svømmekonkurranser er svært forskjellige fra triatlonkonkurranser som jeg deltar i nå. Jeg måtte tenke helt annerledes for å lykkes. En konkurransedag var vanligvis delt inn i to økter, med en lunsjpause imellom. Jeg svømte som oftest tre løp per økt. Et løp i svømming går veldig fort, alt mellom 30 sekunder og 10 minutter. Men man er også lavintensivt fysisk aktiv mellom løpene. Så i prinsippet er man i gang hele helgen ettersom man varmer opp og svømmer seg ned mellom hvert løp. Den lavintensive aktiviteten senker blodsukkeret. Mens de maksimale anstrengelsene som løpene utgjør, sammen med nervøsiteten, forhøyer blodsukkeret.
Jeg har alltid beholdt både insulin-poden og CGM-en på meg når jeg konkurrerer. Siden de er små og smidige har jeg ikke hatt noen større problemer med at de sitter på kroppen. Da jeg var yngre hendte det noen ganger at funksjonærene lurte på hva dette var. Så for ikke å risikere å bli disket, hadde jeg med meg en legeattest der det kom fram at jeg har diabetes type 1. Da jeg ble eldre og begynte å konkurrere internasjonalt, søkte jeg om dispensasjon for insulinet hos Antidoping Sverige.
Under svømmekonkurransene hadde jeg høyere basaldose under konkurranseøktene og lavere basaldose i pausen. Jeg visste også at jeg sannsynligvis kom til å stige i blodsukker rett etter løpet. Så enten tok jeg en korrigeringsdose rett etter, eller til og med før løpet, slik at insulinet skulle få begynne å virke. Slik klarte jeg å unngå de høye toppene. CGM-en mistet kontakten når jeg var i bassenget og svømte, derfor ble det til at jeg sjekket blodsukkeret med mange stikk i fingeren.
Jeg forsøkte alltid å ha en energiplan før svømmekonkurransene. Ved å se i startlistene hvor mange som var påmeldt i hver gren, kunne jeg anslå når jeg skulle svømme. Deretter satte jeg opp en foreløpig plan for hver økt. Jeg forsøkte alltid å få i meg en liten matbit mellom hvert løp. Etter oppvarmingen pleide jeg som oftest å fylle på med en smoothie og en energibar. Deretter hadde jeg banan, rosin, sportsdrikk med mer som rask energi mellom løpene. Vanligvis måtte jeg gi små insulindoser til dette, men hvis jeg så at blodsukkeret lå i nedre sjikt, spiste jeg det bare.
Triatlonkonkurranser er svært annerledes enn svømmekonkurranser. Jeg kjører vanligvis sprintdistanse (750 meter svømming, 20 kilometer sykling, 5 kilometer løping), noe som innebærer at et løp tar cirka en time å gjennomføre. Det er vanligvis ett løp å konsentrere seg om, og ikke flere løp som i en svømmekonkurranse. Det er imidlertid mye mer å forberede før start på et triatlonløp. Og det er ikke bare jeg, men alle de andre utøverne har også en plan for hvordan de skal legge det opp. Avhengig av starttidspunkt så pleier jeg å satse på å spise det siste store måltidet ca. 3 timer før start. Så hvis jeg for eksempel konkurrerer om morgenen/formiddagen, spiser jeg frokost. Deretter er det bestemte tider for innsjekking på området og når man for eksempel får varme opp i vannet. Litt avhengig av omstendighetene ønsker jeg som oftest å varme opp litt i alle grenene.
Under løpet vil jeg absolutt ikke risikere å bli lav. Jeg pleier derfor å prøve å starte på et stabilt eller lett stigende blodsukker på rundt 8 mmol/l. Jeg pleier å fylle på med litt sportsdrikk eller en gel rett før start, og dessuten justere basaldosen etter hvordan det ligger an. I tillegg har jeg litt sportsdrikk i en flaske på sykkelen for sikkerhets skyld, i tilfelle jeg kjenner at jeg har bruk for det. Jeg kan ikke se blodsukkerverdien min når jeg konkurrerer, så jeg må bare stole på mine egne erfaringer og følelsen i kroppen. Og når jeg kommer i mål sjekker jeg blodsukkeret med det samme, og justerer. Mange ganger har jeg ligget i øvre sjikt på grunn av alt adrenalinet og den maksimale anstrengelsen.
Fotograf: Tamar Veltman
DIA.NO.198-01-NOV2023
