Når folk spør hva som er det mest plagsomme med diabetes type 1, er svaret enkelt. Det er følelsen når blodsukkeret mitt ikke er i balanse. Særlig når blodsukkeret er lavt. Det er en følelse jeg hater og virkelig forsøker å unngå.
Jeg tror at jeg forbinder det mye med når jeg var yngre og hadde betydelig flere hypoglykemier enn det jeg har nå. Det er vanskelig å forklare helt nøyaktig hvordan det føles, men jeg tror at mange på et tidspunkt har følt at de har veldig, veldig lite energi. Jeg kan føle meg skjelven, energiløs, kraftløs, svimmel, få en ubeskrivelig smerte i musklene, føle nummenhet eller en stikkende følelse i huden, og begynne å svette enormt mye.
I dag prøver jeg for enhver pris å unngå å oppleve disse følelsene. Jeg har dessuten laget en sperre i hodet mitt knyttet til et unødvendig inntak av sukker. Jeg vil ikke spise kun for blodsukkerets skyld. Derfor unngår jeg også de lavere blodsukkerverdiene på grunn av dette. Denne sperren gjør at jeg heller havner på høyere blodsukkerverdier, for å være på den «sikre siden». Dette er noe jeg forsøker å gjøre om på, for blodsukkeret mitt ligger dessverre vanligvis for høyt nå. Jeg har havnet i en ond sirkel. Når jeg for eksempel trener med høyere blodsukker, blir jeg mer insulinresistent og forbrenner ikke den samme mengden energi.
For å bryte denne onde sirkelen har jeg innsett at det kan være bedre å våge å ta mer insulin før trening og fylle på med energi underveis. Dette kan til og med hjelpe meg med å forbrenne mer energi, sammenlignet med når jeg ligger høyt i blodsukker og blir mer insulinresistent. Å bli insulinresistent er noe man vil unngå, da det medfører økt risiko for kardiovaskulær sykdom og har nær sammenheng med overvekt og bukfedme.
Ved hjelp av små og kontrollerte justeringer tror jeg at jeg gradvis kan prøve å minske frykten for hypoglykemier. Dette er mulig takket være Dexcom og Omnipod, der jeg enkelt kan følge og overvåke blodsukkeret, og kan justere insulinnivåene på en enkel måte. Denne teknologien gir meg en trygghet og en større frihet til å være mer fleksibel med treningen og kostholdet mitt. Faktum er at selv om jeg har opplevd hypoglykemier etter at jeg fikk disse hjelpemidlene, har jeg aldri mistet bevisstheten eller fått kramper. Det gjorde jeg derimot flere ganger tidligere, da jeg nettopp hadde blitt syk med diabetes type 1.
Jeg tror ikke jeg er alene om å ha en frykt for hypoglykemi, det er en stor utfordring for mange med diabetes type 1, særlig i forbindelse med fysisk aktivitet. Å leve med denne frykten kan være ganske slitsomt og utmattende. Å ha en god plan for å håndtere hypoglykemier, særlig under trening, kan utgjøre en stor forskjell.
Noen praktiske tips for å håndtere hypoglykemier er å alltid ha raske karbohydrater tilgjengelig, for eksempel dekstrose eller sportsdrikk. Å ha en kontinuerlig glukosemåler (CGM) som Dexcom, er til god hjelp, da man enkelt kan følge med på blodsukkeret sitt og reagere raskt ved behov. Hvis du ønsker å ha en ekstra backup og føle deg enda tryggere, kan du trene sammen med en venn eller et familiemedlem som har oversikten og vet hva de skal gjøre hvis det skulle skje noe.
Det kan dessuten hjelpe å planlegge måltider og insulindoser nøye for å unngå hypoglykemier. Ved å spise et balansert måltid med riktig mengde karbohydrater og proteiner før en treningsøkt kan du bidra til å stabilisere blodsukkernivåene. For å lære seg hvordan kroppen reagerer, kan det også være lurt at man i stedet for å gjøre drastiske forandringer, gjør små justeringer i insulindoser og kosthold, og deretter observerer hvordan kroppen reagerer.
Det jeg forsøker å formidle her, er at det er helt greit å være redd for å få for lavt blodsukker, for det kan bli farlig, men det er ikke et godt alternativ å gjøre som meg og generelt sett ligge for høyt i blodsukker for å minske behovet for å fylle på med sukker. Det er viktig å forsøke å oppnå en optimal blodsukkerbalanse, og å våge å utfordre seg selv.
Fotograf: Behøver ikke angis.
DIA.NO.284-01-OKT2024
