Da Andreas Vikström fikk diabetesdiagnosen sin som tiåring, hadde han nok ikke forestilt seg at han en dag skulle delta i Adventure Race VM. Adventure Racing er en multidisiplinær lagsport som innebærer navigering gjennom en umerket villmarksløype med konkurranser som varer fra to timer til opptil to uker. Da den 26 år gamle legestudenten Andreas deltok i VM i Sør-Afrika i 2023, ble han og laget hans stilt overfor en rekke utfordringer – alt fra å tøye de fysiske grensene sine til å navigere i vanskelig terreng i høye temperaturer. 

Å bære sin vekt

Veskene er pakket. Litt vel fulle, hvis du spør flyselskapet.
Det gjelder å ha flaks når bagasjen skal veies for innsjekking. Som oftest må noe flyttes mellom veskene og sykkelboksen. Vesken jeg sjekker inn, er sjelden for tung, men den virker å være noe mer overfylt enn lagkameratenes. Den dukker raskt opp, tanken på det jeg bærer med meg i tillegg, som ikke de andre har.

Vi er på vei til Sør-Afrika og VM i Adventure race. I forkant av denne konkurransen har vi fått mindre informasjon enn vanlig, arrangøren vil unngå at lag som er tidlig på plass, kan dra fordeler av det, se seg om og begynne å rekognosere løypen. Adventure race går ut på å sammen som et lag komme seg fra start til mål, og ved hjelp av kart og kompass orientere seg til kontrollpunkter langs veien. Dette gjøres via flere disipliner; til fots, padlende og på mountainbike, tre utfordringer som alltid er med. Konkurransen pågår uten stans i flere døgn. Vi er et lag på fire personer, og alle må gjøre alt. Vi forflytter oss som en enhet, og denne gangen er den totale distansen drøyt 800 km.

Det er en lagsport, noe jeg elsker. Alle har sine roller og bidrar med sitt, sterke og svake sider slås sammen for å optimalisere farten fremover. At jeg har type 1-diabetes, blir alles problem. Maria, Lars og Jonathan som jeg konkurrerer sammen med, er en tøff gjeng å henge med for hvem som helst. Sammen utgjør vi Hamilton Adventure team, og jeg vil ikke bare henge på.
Jeg vil bidra.

Jeg har aldri påstått at det ikke hadde vært enklere uten diabetes, både i livet generelt og i idretten. Diabetes er ikke noen superkraft. Målet mitt er at det ikke skal spille noen rolle., jJeg skal håndtere diabetesen min så bra at den ikke er relevant for utfordringen jeg står overfor. Det vil vise seg å være et høyt mål, men det finnes et sitat som jeg minner meg selv på: Ønsk ikke at det var lettere, ønsk heller at du var dyktigere.

Adventure race er på sett og vis en total motsetning til hva jeg som diabetiker bør etterstrebe i hverdagen. Faste måltider, moderat fysisk aktivitet og jevn døgnrytme – alt kastes ut gjennom vinduet når starten går. Det er ikke et helseprosjekt. Det er en sterk opplevelse av eventyr, problemløsning, kameratskap og styrke i kampen med å ta seg frem. Jeg kan huske tilbake til da jeg var ti år, nydiagnostisert og fortvilet. Dette er min mulighet til å være det forbildet jeg trengte da.

109 lag, drøyt 400 idrettsutøvere, springer opp den første bakken. Jeg har ikke sett en eneste CGM-måler, bortsett fra den på min egen overarm. Her er det ikke like lett å kjenne seg igjen som hjemme i treningsstudioet. Kvelden før senket jeg det langtidsvirkende insulinet med 18 %. I hoftebeltet har jeg med meg insulinpennen i et lite kjøleetui, jeg regner ikke med at jeg kommer til å bruke den i særlig stor grad. CGM-måleren min kommer jeg til å ha desto mer nytte av. De kommende døgnene handler det mest om å lykkes i å få i seg nok sukker til å holde meg over den røde streken på Dexcom-mottakeren. Vi får ikke ha med oss mobiltelefoner under konkurransen, det er helt utenkelig siden navigeringen er en stor del av utfordringen. Jeg har den spesielle mottakeren i en vanntett forpakning i en lomme på brystremmen, den lommen er en helt nødvendig del av ryggsekken i konkurransen.

I forkant av denne konkurransen hadde jeg nylig gått over til Dexcom G7. Det var lett å ta imot de etterlengtede oppdateringene i hverdagen, uten å stille noe særlig spørsmål ved dem. Før et adventure race har jeg en klart mer konservativ innstilling, her vil jeg ha pålitelighet. Jeg er også veldig klar over at det ikke er noe medisinsk utstyr som testes for flere døgns adventure race, noe som innebærer at jeg må tenke igjennom alt. Sikkerhet og pålitelighet. Et eksempel på en urolig tanke jeg rakk å ha før racet: Hvor lenge holder batteriet i mottakeren? Siden jeg til hverdags bruker telefonen, hadde det ikke slått meg å stressteste den nye mottakeren. Nybegynnerfeil! Jeg pakker for å gjøre det mulig å lade mottakeren fra batteriene i hodelykten, i tilfelle det skulle oppstå problemer. Ingen skade skjedd, tenker man kanskje, men nå er vi der igjen, noe ekstra som jeg bærer på, vekt i ryggsekken.

På vei fremover

Det først døgnet sover vi ikke i det hele tatt, men det er vanskelig å holde den farten vi hadde ønsket. Føttene gjør vondt for hvert steg. Huden er øm, og hele tiden er det en muskel som gjør deg oppmerksom på at denne belastningen ikke er holdbar. De andre i laget føler det likedan, men det synes sjelden på dem. Jeg føler at varmen virkelig tar på. Jeg hører en lagkamerat spørre om det er rimelig å beregne ytterligere 6-7 timer til neste delmål. «Doble det» får hun til svar, hva er det vi holder på med? Det er påfallende hvor sjelden jeg tenker på hvor langt det er igjen av konkurransen. I utgangspunktet har vi hele tiden fullt opp med å løse et aktuelt problem, rette opp oppakningen så det gjør mindre vont, bli enige om hvordan vi skal optimalisere farten eller tenke igjennom neste veksling. Og det er nok like bra. Det er ikke rom for å synes synd på seg selv.

VM i Sør-Afrika blir ikke et godt race for oss. Temperaturen veksler mellom null den kaldeste natten og over 40 grader når solen er på sitt mest intense. Kulden koster mye energi, men heten er enda vanskeligere å forholde seg til. For min egen del hadde det helt klart krevd mer akklimatisering enn jeg hadde fått muligheten til denne gangen, lesson learned. Strekningene er lange, og vi blander raske sykkelstrekninger, der vi passerer et titalls lag, med altfor langsomme strekninger til fots. Padlingen skjer medstrøms på en elv som nettopp har fått påfyll av et kraftig regn. Jeg var lettet over å få hvile føttene, og det var sannsynligvis den morsomste padlingen vi hadde opplevd under et adventure race. Lange og intensive partier av stryk som er på grensen av det konkurransens kajakker er egnet til, noe som gjør at milene strømmer fort. Vi holder oss skjerpet, men heller ikke her får vi nyte en stund der alle i laget har det bra. Det er vanligvis noe av sjarmen med denne konkurranseformen: Det er så langt at alle fire rekker å være både den sterkeste og den svakeste i laget, også han med diabetes. Men hvis man skal oppnå høye plasseringer i et VM, må det være så mye tid som mulig der alle fire kan holde dampen oppe samtidig.

Det er et enkelt konsept, vi holder sammen og kan derfor ikke forflytte oss raskere enn det den som har minst krefter for øyeblikket, kan klare. Vi støtter opp om hverandre. Bærer hverandres oppakning, bukserer hverandre med liner, holder hverandre varme. Det er det absolutt ypperste innen lagsport, noe jeg tror frembringer en ydmykhet og tillit som ikke kan skapes i hverdagslige omgivelser. Cirka 118 timer inn i konkurransen havner jeg derimot på den siden av lagarbeidet som jeg liker minst. Kanskje brente jeg av for mye energi døgnet før, kanskje var det solen som steg opp igjen; det var sannsynligvis ikke én enkelt forklaring, men grensen min var nådd. Jeg mister energi, begynner å føle meg veldig dårlig og beveger meg stadig langsommere. Vi har vært i lignende situasjoner før, men vi har aldri vært her før.
Dette har ikke med blodsukkeret å gjøre, men diabetes gjør heller ikke situasjonen lettere. Når heteslag blir alvorlig nok, er det overraskende vanskelig å få i seg noe som helst, faktisk.
Legg til trettheten etter bare noen få timers søvn totalt de siste fem døgnene. Jeg var utmattet, helt ferdig, og rullegardinet gikk ned. Forskjellen mellom meg og lagkameratene mine er der når vi er sterke, og jeg må være oppmerksom for å holde blodsukkeret mitt på et nivå der jeg fortsetter å kjenne meg sterk. Når vi er svake og føler oss så dårlige at vi ikke får i oss noe energi, kan vi regne med at lagkameratene mine ikke kommer til å bli sterkere, men for meg kan det rett og slett bli farlig. Det er en virkelighet jeg ikke kan skjule for meg selv, og ikke noe jeg kan feie under teppet når en av lagkameratene mine er intensivlege. Jeg forsøker iblant, det må jeg innrømme.

Innsikt

Jeg må bryte konkurransen, det var ikke noe annet alternativ. Situasjonen var ganske alvorlig, og jeg har uten tvil aldri vært så dårlig før. Dette var ikke et spørsmål om lavt eller høyt blodsukker, det vil jeg understreke. Det selvsagt rimelig, og helt korrekt, at lagkameratene mine tenker tanken og blir urolige for diabetesen min når jeg føler meg dårlig. Laget mitt håndterte det utrolig bra, og tilliten til de tre er bare sterkere etter dette eventyret. Det som gnager, er derimot det generelle tunnelsynet jeg som diabetiker møter på når noe ikke går veien. Diabetes virker å være en merkelapp det er lett å gripe til. Heteslag blir raskt til ketoacidose til og med i profesjonelle legers øyne. Jeg har allerede en diagnose, og det virker lettere å finne noe i den som forklaring, enn å tenke over hva jeg åpenbart har utsatt meg selv for de siste døgnene. Men jeg skriver ikke denne artikkelen for å påpeke kunnskapshull. Jeg skriver til diabetikerne, til oss.

At jeg skriver i det hele tatt, er fordi jeg brenner for å vise at det går an.
Det hadde jeg trengt å høre som tiåring. Jeg har drømt om å komme til det nivået der det ikke blir stilt spørsmål ved meg på grunn av diabetesen min, at jeg har bevist tilstrekkelig. Nå har jeg innsett at det ikke finnes noe sånt nivå, dit kommer jeg aldri. Jeg er i VM, det høyeste nivået av en ekstremt fysisk krevende sport, og må fremdeles forholde meg til konklusjoner som at «jeg som diabetiker ikke er vant til å presse meg selv». Det ligger sikkert omtanke bak, folk som bryr seg om mitt beste. 

Men dere vet hvor vondt det gjør når jeg opplever at andre ser på meg som et svakt ledd. Det er noe vi alltid kommer til å streve med. Ingen skal lukke øynene for at sykdommen vi har, er alvorlig, men ingen med diabetes skal lukke øynene for de mulighetene som fremdeles ligger der fremme. Vi må arbeide for en balanse, i måten vi selv forholder oss til det på, og i det bildet vi deler med omgivelsene. Dette med balansering, ikke for høyt – ikke for lavt, må jo likevel være akkurat det vi diabetikere blir eksperter på. Og du, det ER verdt det.

Foto: Kirsten Oliver 

DIA.NO.233-01-FEB2024